Om reisen til semifinalen mellom Brann og Fredrikstad. Om klovneri og totalskap. Og om rosa drakter, barbesøk, middeladrende damer og Bruun i pizzakø.
Skrevet av @DaNygard for fanzinen Den 12. Mann november 2011.
Reisefølget samles kl 10 om morgenen for å ta taxi til Flesland. Det er god stemning, selv om det er noe yr i luften. Værmeldingen viser tross alt sol i Fredrikstad, og enkelte har til og med håp om å få litt farge i ansiktet. Stemningen synker litt når det viser seg at vi har valgt Bergen Taxi fremfor Norgestaxi, og dermed taper hele 30 kr i forhold til selskapet med fastpris.
Vi ankommer Flesland samtidig med brannspillerne. Erik Mjelde ser ut som om han nettopp har stått om. En i reisefølget lurer på om han hadde sovet i det hele tatt, og tok sveisen som et tegn på andre aktiviteter. El Fakiri faker irritasjon når Bentley slipper gjennom sikkerhetskontrollen. Noen føler også det er på tide å ta seg en formiddagspils, og tråler adgangshallen for skjenkepunkter. De vender tilbake med verdens dyreste halvliter, og kan også melde om at Bruun sniker i pizzakøen.
En time senere ankommer vi Gardermoen. Noen får et hosteanfall, og skylder på østlandsluften. Etter å ha kranglet til oss studentrabatt på flybussen får vi en skikkelig opptur: sjåføren kan fortelle at det er gratis internett og kaffe om bord. Selv om det viser seg å være kjip pulverkaffe knekker ikke det humøret.
Kl 15 er vi fremme på bussterminalen i Fredrikstad. Noen har tydeligvis gjort en god jobb med byplanleggingen, for det viser seg å være et Vinmonopol i samme bygg. Etter en liten handletur sjekker vi inn på hotellet, og lar oss imponere av boken «Kulinariske matopplevelser i Østfold» som hotellpersonalet har lagt på rommet vårt. Vi merker matlysten komme, og spiser et bedre måltid på McDonalds.
Brannsupporternes samlingssted før kampen er i bakgården på Hotell Fredrikstad. Her spilles kjente slagere fra Ove Thue og Den 12 Mann over anlegget, og baren kan by på Hansa (riktignok på boks). Toppene i sportsklubben har tydeligvis bestemt seg for at det er viktig å pleie forholdet til supporterne, for både Bruun og Algerøy er innom og gynger forsiktig med til musikken. De gamle brannheltene Raymond Kvisvik og Per Egil Alhlsen er også innom, sammen med Gest.
Slitne, unge bein finner etter hvert turen ned i baren i kjelleren for å diskutere Branns lag. Davy Wathne kan på twitter opplyse at Bentley har tapt fire strake semifinaler. Ingen i reisefølget ser noen grunn til å sende Bentley på banen for å spille den femte. Lettelse når det viser seg at Haugen starter.
Stemningen og alkoholkonsumet stiger blant brannsupporterne når det nærmer seg kampstart. Når det gjelder enkelte har vi våre tvil om de kommer seg frem i det hele tatt. På tur til toalettet ser vi en kar som sjangler ned trappen, iført rosa drakt med et skjerf bundet rundt hodet. I stedet for å stille oss i kø snur vi i retning baren, for å komme opp på et nivå der vi ikke lenger blir flau av slikt.
Vi går i tog fra samlingsstedet til Stadion. Noen fyrer opp bluss, og det er sang og god stemning. En får tilsnakk for å ikke stemme i på «Syng med hvis du elsker Brann». Det viser seg snart at Fredrikstad sine skjerf også er røde og hvite. Ellers er det gemyttlig frem til vi ankommer bortefeltet. Her har vaktene tydeligvis bestemt seg for at det skal sjekkes ekstra godt. Uheldigvis havner vi i feil kø, og blir kroppsvisitert av en middelaldrende herremann med måne, fremfor den yngre brunetten.
Inne på Stadion er stemningen allerede god. 1500 tilreisende har kjøpt billetter på bortefeltet, og det er full kvote. Vi beveger oss opp mot toppen av tribunen, og husker tilbake på en mørk høstkveld for fire år siden da vi stod på samme sted og så Brann ta et langt skritt mot seriegullet. I overtroens ånd forsøker vi å finne de samme plassene, og håper på en reprise.
Det synges høyt allerede før kampstart, og det tar på for oss som sliter med sår hals (til tross for at vi forsøkte å rense strupen med Jäger tidligere). Stadion er fullsatt når lagene marsjerer ut på banen, og begge lags supportere bidrar til en god atmosfære. Første omgang er preget av kriging, nervøsitet og feilpasninger, og ingen av lagene klarer å få kampen inn i sitt spor. Stemningen på tribunen er likevel god, for som vi minner hverandre på: det sto 0-0 til pause i 2007 også.
Også i 2. omgang står kampen og vipper. Brannfeltet skjelver når Levsijevski redder en kjempesjanse med skulderen. Det er en nervøs stemning, seier betyr alt, taper vi er det et enormt nederlag. Så tar Brann seg sammen. Trykker på, og spillet sitter bedre. Supporterne er med, og løfter laget fremover. Når Guastvino sender et skudd via en motspiller. Ballen går i en bue, men ingen ser helt utgangen på skudet. Tiden står stille.
Så eksploderer det. Det brøles, det skrikes, det hoppes og det rables totalt. Klemmer deles ut til kjente og ukjente. Folk forsvinner nedover tribunen, og reddes av bølgebryteren to rader foran. Det svartner et sekund, gleden og smerten etter anstrengelsen slår seg sammen og presser mot innsidet av skallen så det kjennes ut som om hodet skal sprenge. Men det gjør ingenting, for vi er på vei til Ullevaal, og gullet skal hem!
De neste ti minuttene er en påkjennelse. Ønsket om finale er så sterkt at det blir livsfarlig hver gang Fredrikstad har ballen over midtbanen. Rundt oss bites det negler. Halve snusboksen er puttet under leppen i et forsøk på å roe nervene. Helt til Kim Ojo blir veltet, men sender ballen opp i krysset. Det bryter ut krig på tribunen. Galskapen er total, og folk ramler i bakken, hopper på ryggen til de på raden foran og klemmer luften ut av sidemannen.
Når dommeren blåser kampen av kan vi endelig slippe jubelen løs, og la opplevelsen synke inn. Spillerne er like galne som supporterne. Bestemor på 70 tre rader foran holder skjerfet over hodet og synger med på «Byen e Bergen». Etter kampen får til og med Dag Frode Algerøy et varmt håndtrykk. Klovnestreker og produktifisering er glemt for et liten stund. Klemmer deles ut til alle rundt. Selv om ingen av oss har stemme igjen synges det hele veien tilbake til hotellet.
Det er ingen tvil om at kvelden skal feires. Kampen var en 90 minutter lang intervalløkt, men aldri har jeg vært så sliten, og samtidig så glad. Heldigvis er det pølsefest på 7-eleven, så vi får i oss en matbit. Etter et lite pitstop på hotellet for å få i oss noe styrkende for halsen stikker vi innom puben der supporterne har samlet seg. De har kun Borg på tapp, men i dag er det helt greit. Vi får gratulasjoner fra noen sarpsborgsupportere. De lokale har tydeligvis tatt en tidlig kveld, for de ser vi lite til.
Neste stoppested er puben Katti, der bekjente har samlet seg. Vi prøver å finne stedet ut i fra en særdeles mangelfull veibeskrivelse. Det viser seg tilslutt at Katti er hotellpuben som ligger to etasjer under rommene våre. At ølprisene er alt annet enn studentvennlige betyr lite i dag. Det skåles for Bergen og Brann, og mimres om cupfinalen for syv år siden.
Turen går videre ut i Fredrikstadnatten. Når himmelen åpner seg løper vi inn på nærmeste pub, som viser seg å være Fredrikstads svar på Fotballpuben. Plutselig var ikke regnet så gale lenger. Onsdag er tydeligvis ingen stor utedag i Fredrikstad. Når en av oss får et et absolutt motståelig dansetilbud fra en lokal, middelaldrende dame tar vi det som et tegn på at det er på tide å finne puten.
Heldigvis er det ikke utsjekk fra hotellet før kl 12 neste morgen. Smilene er på plass tross en dundrende hodepine. Verken manglende kaffe på flybussen eller BAs pinlige «Kim Kong»-overskrift kan ta fra oss humøret. Heller ikke at vi nok en gang glemmer å velge taxi med fastpris.
For vi skal vinne finalen! For vi skal spille finalen!
stoltogkry 