http://soundcloud.com/heiabrann/f-rste-episode-heia-brann-mp3
Pressemelding fra BAG: Uakseptabelt fra Regjeringen
Som adventskalender har sportsjournalistene Knut Nesbø og Arne Scheie laget en rangering av Norges beste fotballspillere gjennom tidene (minus keepere, som visstnok ikke er fotballspillere), der man teller ned fra nummer 24 til nummer én. På 16(!). plass finner man den bergenske legenden Roald «Kniksen» Jensen. At østlendinger og romsdalinger mener merkelige ting er forsåvidt ikke noe nytt. Det som er spesielt ved denne kåringen er at den er gjort på NRK (Norsk Rikskringkasting) sine offisielle hjemmesider, og Nesbø og Scheie utfører den i kraft av sine ansettelser i statskanalen. NRK er underlagt Kulturdepartementet, og dermed også Norges utøvende makt, frontet av statsminister Jens Stoltenberg og Kong Harald V.
Plasseringen av Bergens store helt på nedre halvdel av listen er i seg selv en vanvittig provokasjon fra statsmakten. At man i tillegg har klessetryner som Steffen Iversen og Kjetil Rekdal høyere oppe enn Kniksen, er fullstendig umulig for Bergens befolkning å godta.
Vi forlanger derfor, på vegne av hele Bergen, en uforbeholden unnskyldning fra Kong Harald V, statsminister Jens Stoltenberg og kulturminister Hadia Tajik. Bergensere har blitt tråkket på så lenge vi kan huske, men ett sted går grensen. Roald «Kniksen» Jensen sin ære må gjenreises.
Opposisjon og samarbeid
Papirutgaven av BA hadde i går (21.11) en artikkel om den manglende opposisjonstankegangen i Bataljonen. Mens Kjernen (Rosenborg) og Klanen (Vålerengen) aktivt kritiserer både trenere og styret, har Bataljonen vært merkbart stille når det kommer til avgjørelser tatt av Sportsklubben. Dette på tross av at det har vært nok å ta tak i av blundere og tvilsomme uttalelser fra nøkkelpersoner i Brann. Samtidig har det dannet seg en supportergruppering utenfor Bataljonen, utad representert av Erlend Vågane, som har markert seg på de siste årsmøtene og fått to representanter inn i styret. I tillegg nevnes blogger Aleksander Osdal, som gjentatte ganger har kritisert den mangelfulle viljen til å sette ned billettprisene for å få folk på kamp.
Hvorfor er Bataljonen tilsynelatende så ubergensk tannløse? Jeg har selvsagt noen teorier.
Bataljonen har en viktig funksjon som representanter for den jevne Brannsupporter. Dette har vist seg å være gunstig ved blant annet etablering av det nye unummererte syngefeltet på Hansa, samt et par borteturer som har vært veldig billige. Nå har jeg fulgt tett med på klubben noen år, og det virker som enkelte ledere i administrasjonen er lettere å ha med å gjøre hvis man ikke kritiserer dem. Dette gjelder både for journalister som er ute etter informasjon, og det gjelder åpenbart også Bataljonen som er avhengig av å samarbeide godt med Brann. Det er også mitt inntrykk at en del kritikkverdige forhold har fått ufortjent lite oppmerksomhet i lokalmedia. Når de normalt konfliktorienterte bergensmediene plutselig holder kjeft, er det fordi journalistene har noe å tjene på det. De vil ikke ødelegge fruktbare kilder.
Erlend Vågane og Aleksander Osdal er imidlertid ikke avhengige av å pleie gode forhold med Roald Bruun-Hanssen og co. Deres arbeidsforhold og levebrød blir ikke påvirket av at de irriterer på seg noen ledere i Brann, og dermed kan de si hva de vil. I praksis er dette kanskje en god modell for opposisjon til klubbledelsen. Ledelsen tar imot kritikk fra supportere, samtidig som Bataljonen sørger for gode vilkår for de som vil på fotballkamp. Jeg regner med ledelsen i supporterklubben har sine meninger om styre og stell, akkurat som alle andre skarrende supportere, men de velger å være mer pragmatiske for å gjøre arbeidet deres lettere. Og det er helt greit, hvis forholdene for tilbakemeldinger er så dårlige.
Skrevet av Børge Mastberg
twitter: @StoltOgKry / @bemastberg
Ti ting som avslører erkebergenseren
Ordføreren er fra Nord-Norge og byrådslederen har sørlandsdialekt. Diskusjonen om hvem som rettmessig kan kalle seg bergenser raser . Er det nok å være glad i byen, eller må man kunne føre minst slekten 5. generasjoner tilbake til et trehus på Nordnes? Enighet vil vi neppe oppnå (det ville da også være veldig lite bergensk), men her er ti minimumskrav.
Skrevet av Daniel Nygård (@DaNygard)
1. Du har en klar oppfatning om hvilke fjell som inngår i de 7
Det viktigste her er ikke hvilke fjell du går for, men at du står på ditt og nekter å la deg overbevise av andres argumenter. Det er ikke et krav om å ha vært på toppen av et eneste av fjellene, så lenge du klarer å gi inntrykk av at du har inngående kjennskap til dem.
2. Du mener Brann er Norges beste fotballag, men at alle i klubben er ubrukelig
En god bergenser klager høylytt over spillerne, trenerens og ikke minst styret i Sportsklubben sin ubrukelighet. Men Brann er selvsagt mye bedre enn alle andre norske lag, og hadde det ikke vært for konspirasjonen til Norges Fotballforbund og horrible dommeravgjørelser i mot hver kamp hadde Brann vunnet både serien og cupen hvert år. Minst.
3. Du har vunnet minst en diskusjon ved å holde ut lenger enn motparten
En ekte bergenser står på sitt, helt til motparten gir seg. Et alternativ til dette punktet er å ha vunnet en diskusjon ved å snakke så høyt at den andre parten ikke kommer til. Det handler ikke om innhold, men om god, bergensk debatteknikk.
4. Du blunker ikke med øynene når du sier at Bergen er verdens vakreste by
Forbehold av typen “nå har ikke jeg besøkt alle verdens byer, men så langt er Bergen den beste” er strengt forbudt. Det avslører deg straks som stril eller østlending. Utsagn som “denne byen mangler en skikkelig Fløybane” eller “Champs Elysé er flott den, men det er ikke helt Torgallmenningen” er derimot viktig.
5. Du bruker det gamle tellesystemet
En ekte bergenser sier en-og-tyve, ikke tjue-en, og nekter dermed å anerkjenner det offisielle norske tellesystemet.
6. Kan Nystemten utenat
En ekte bergenser har lov til å stusse på teksten på “Ja, vi elsker”, men første vers på Nystemten skal sitte på rams. Han eller hun reiser seg alltid når den spilles, og viser at det er en ekte nasjonalsang ved å holde hånden på hjertet mens den avspilles, til forskjell fra “Ja, vi elsker”. En ekte bergenser agerer også alltid like forskrekket når folk utenbys fra ikke har hørt om Nystemten, og tar dette som et tegn på at vedkommende er lettere tilbakestående.
7. Påstår at Hansa er det beste ølet
Må ikke forveksles med å egentlig mene at Hansa er det beste ølet. Når andre øl drikkes er det utad egentlig kun for å få bekreftet at Hansa er mye bedre. Kombineres ofte med utsagn som “jo, det var godt øl, men ikke som en duggfrisk Hansa”.
8. Mener det egentlig ikke regner mye i Bergen
Utsagn som “Jo, det drøppet kanskje litt, men ikke så veldig” er vanlig. Rask til å påpeke at “dette er fakarten ikke regn, det er yr!”. En bergenser som har vært ute i verden kan gjerne si noe slikt som at “det blir jo litt feil når det kan gå over to uker uten en eneste dråpe”. Punktet kan erstattes av en påstand om at regn slettes ikke er så verst, og i hvert fall mye bedre enn snø og hetebølger.
9. Vrenger ikke paraplyen
Den letteste måten å skille en ekte bergenser fra striler og østlendinger på er å gå ut en vindfull høstdag. Strilene er de som går i fullt regntøy. Østlendingene er de som kaster vrengte paraplyer i bosspannet. Bergenseren er han som styrer paraplyen stødig gjennom stormen med upåklagelig teknikk, og vet at han må vende paraplyen når han runder et hushjørne.
10. Bruker ord som “å belite seg” og “boss”
Når østlendinger og andre utlendinger ikke forstår hva man sier, ser ikke bergenseren det som sin oppgave å forklare betydningen av ordet. Liksom-bergensere vil gjerne legge om språket slik at det skal bli lettere å forstå. Men den ekte bergenseren tar det som en oppmuntring, og legger om til sin mest brautende dialekt og kjører på med sær-bergenske ord og uttrykk.
Dersom du fremdeles er i tvil om hvem som er ekte bergensere, kan den siste og viktigste testen gi deg svar. De eneste som egentlig bryr seg om hvem som er bergensere, er bergenserne selv. Har du en mening om temaet, er du sannsynligvis å regne som en vaskeekte erkebergenser. Gratulerer!
2015 er for sent
Nå er sesongen over, det eneste som gjenstår er å tape på Fosshaugane slik at Sogndal kan videreføre deres usannsynlige toppfotballprosjekt. Vanligvis er tap mot vår yngre fetter i nord pinlig, men nå er engasjementet i Bergen så labert at jeg tror neppe noen vil bry seg nevneverdig. Brann har ikke hatt noe å spille for siden tapene mot Hødd og Strømsgodset, de spiller dårlig og uinspirert og det er kaldt og ekkelt ute. Dessuten har ikke sesongen, tross en imponerende hjemmestatistikk, vært særlig oppløftende. Vi ender opp med dårligere plassering og poengsum enn for tolv måneder siden, og vi ble ydmyket i cupen.
Man kan male på om at vi har juniorer på gang, at Brann prøver å spille fotball (selv om de ikke lykkes) og at klubben virker å være sjeldent økonomisk veldreven. Problemet er at ingen av disse tingene skaper nevneverdig entusiasme. Dette er vår femte sesong på rad uten plassering i serien. Alt vi har å vise til er en bedriten cupfinale. Så lenge uten resultater har vi ikke gått siden midten av nittitallet. I perioden 1997-2007 tok vi to bronsemedaljer (99, 04), tre sølvmedaljer (97, 00, 06) og selvsagt en gullmedalje (07), i tillegg til cupgullet i 2004. Totalt ble det seks topp 3-plasseringer på elleve sesonger. Etter gullet har det vært fullstendig tørt, og det virker heller ikke som man har det travelt med å oppnå suksess igjen.
Ansvarlig drift og ungdomssatsing er flott, men nå står man i fare for å miste en generasjon stadiongjengere. Det er lett å engasjere bergensere, men det skjer ikke av seg selv. Det må fremdeles være noe å bli engasjert av før vi gidder å gå på Stadion i fem grader og pissregn, og det er lite av det i Brann nå. Ettersom vi sannsynligvis går nok en traust vinter på overgangsfronten i møte, ville jeg hatt store bekymringer for partoutkort- og billettsalgstallene hvis jeg jobbet på Stadion.
Det går an å være offensiv uten å miste hodet. Det viktigste for å sikre god og langsiktig drift er faktisk ikke å balansere budsjettet, men å sørge for at det kravstore bergenspublikummet er interessert i å gå på kamp. Det er blytungt å fornye partoutkortet for 2013 etter de håpløse 2015-uttalelsene denne sesongen. Spesielt etter en kamp som den mot Tromsø, der verken spillere eller publikum virket å ha veldig lyst til å i det hele tatt være på Stadion. Hvis ikke det skjer noe dramatisk oppløftende i løpet av neste år, er jeg redd klubben kommer til å ta langvarig skade av ambisjonsløsheten. Hvis ikke skaden allerede har skjedd.
Sagaen om Bård Finne fortsetter
17 år gamle Bård Finne er det heteste navnet i Bergen akkurat nå. I nyere tid er det bare Erik Huseklepp sitt mål 19 sekunder inn i sin første Stadionkamp som er i nærheten av ungguttens innhopp mot Rosenborg. Enhver bergenser som scorer på Stadion blir hyllet, og scorer du to mot Rosenborg er du allerede nesten en legende.
Bård Finne hadde imidlertid markert seg på et mindre hyggelig vis lenge før Rosenborg-kampen. Det var lenge usikkert om han kom til å signere proffkontrakt for Brann. Agent Stig Lillejord hadde kontakt med Molde og nederlandske NEC Nijmegen, og de var også på besøk i Nederland for å sjekke ut forholdene. Det er forståelig at en ung og talentfull fotballspiller vil se hvilke muligheter han har, spesielt når Brann var såpass trege med å innse alvoret og tilby ham kontrakt. Sportsklubben og Finne ble heldigvis enige om å fortsette samarbeidet. Dessverre signerte man bare kontrakt ut 2013. Dette ser allerede ut til å by på problemer.
I går kunne Bergens Tidende melde at Brann har hentet en etter sigende svært talentfull senegalesisk spiss på prøvespill. I dag publiserer bt.no en artikkel, en kommentar og en Doddo-blogg som alle er kritiske til dette. I artikkelen er det agent Stig Lillejord som kritiserer Brann for å se på spillere i samme kategori som hans klient. Kommentaren og bloggen er bekymret over signaleffekten dette gir. Det er forståelige bekymringer. Problemet er at Bård Finne og (kanskje aller helst) Stig Lillejord har skapt denne situasjonen selv, ved å bare signere ettårskontrakt med Brann.
Branns ubestridte førstevalg på topp siden den første kampen i 2011, Kim Ojo, har også kontrakt som går ut neste sesong, og har ingen intensjoner om å forlenge. Hvis noen vil betale penger for ham er det sannsynlig at Ojo forsvinner i vinter. Bård Finne kan diskutere med andre klubber når det er et halvt år igjen av kontrakten, det vil si sommeren 2013. Hvis Finne/Lillejord ikke føler at det satses tilstrekkelig på unggutten de første månedene av sesongen, er det sannsynlig at han forsvinner. Hvis det satses på ham, og det går veldig bra, er det også sannsynlig at han forsvinner i august eller etter sesongen. Dermed sitter Brann igjen med Erik Huseklepp (som ikke har spilt spiss så langt i hans andre Brann-periode) som eneste spissalternativ i 2014. Det ville vært grov uforstand av Walstad og Skarsfjord å ikke orientere seg i markedet.
Jeg er glad i Bård Finne, og håper han blir en hit i Brann i mange år fremover. Her har han dessverre, sammen med agenten sin (som jeg antar ikke spiller en ubetydelig rolle), gjort det vanskelig for både seg selv og klubben. Jeg vet ikke hvor sannsynlig det er med kontraktsforhandlinger i vinter for å unngå mer støy i sommer, men det er lov å håpe.
twitter: @StoltOgKry / @bemastberg
Reisen til Ullevaal
Om reisen til semifinalen mellom Brann og Fredrikstad. Om klovneri og totalskap. Og om rosa drakter, barbesøk, middeladrende damer og Bruun i pizzakø.
Skrevet av @DaNygard for fanzinen Den 12. Mann november 2011.
Reisefølget samles kl 10 om morgenen for å ta taxi til Flesland. Det er god stemning, selv om det er noe yr i luften. Værmeldingen viser tross alt sol i Fredrikstad, og enkelte har til og med håp om å få litt farge i ansiktet. Stemningen synker litt når det viser seg at vi har valgt Bergen Taxi fremfor Norgestaxi, og dermed taper hele 30 kr i forhold til selskapet med fastpris.
Vi ankommer Flesland samtidig med brannspillerne. Erik Mjelde ser ut som om han nettopp har stått om. En i reisefølget lurer på om han hadde sovet i det hele tatt, og tok sveisen som et tegn på andre aktiviteter. El Fakiri faker irritasjon når Bentley slipper gjennom sikkerhetskontrollen. Noen føler også det er på tide å ta seg en formiddagspils, og tråler adgangshallen for skjenkepunkter. De vender tilbake med verdens dyreste halvliter, og kan også melde om at Bruun sniker i pizzakøen.
En time senere ankommer vi Gardermoen. Noen får et hosteanfall, og skylder på østlandsluften. Etter å ha kranglet til oss studentrabatt på flybussen får vi en skikkelig opptur: sjåføren kan fortelle at det er gratis internett og kaffe om bord. Selv om det viser seg å være kjip pulverkaffe knekker ikke det humøret.
Kl 15 er vi fremme på bussterminalen i Fredrikstad. Noen har tydeligvis gjort en god jobb med byplanleggingen, for det viser seg å være et Vinmonopol i samme bygg. Etter en liten handletur sjekker vi inn på hotellet, og lar oss imponere av boken «Kulinariske matopplevelser i Østfold» som hotellpersonalet har lagt på rommet vårt. Vi merker matlysten komme, og spiser et bedre måltid på McDonalds.
Brannsupporternes samlingssted før kampen er i bakgården på Hotell Fredrikstad. Her spilles kjente slagere fra Ove Thue og Den 12 Mann over anlegget, og baren kan by på Hansa (riktignok på boks). Toppene i sportsklubben har tydeligvis bestemt seg for at det er viktig å pleie forholdet til supporterne, for både Bruun og Algerøy er innom og gynger forsiktig med til musikken. De gamle brannheltene Raymond Kvisvik og Per Egil Alhlsen er også innom, sammen med Gest.
Slitne, unge bein finner etter hvert turen ned i baren i kjelleren for å diskutere Branns lag. Davy Wathne kan på twitter opplyse at Bentley har tapt fire strake semifinaler. Ingen i reisefølget ser noen grunn til å sende Bentley på banen for å spille den femte. Lettelse når det viser seg at Haugen starter.
Stemningen og alkoholkonsumet stiger blant brannsupporterne når det nærmer seg kampstart. Når det gjelder enkelte har vi våre tvil om de kommer seg frem i det hele tatt. På tur til toalettet ser vi en kar som sjangler ned trappen, iført rosa drakt med et skjerf bundet rundt hodet. I stedet for å stille oss i kø snur vi i retning baren, for å komme opp på et nivå der vi ikke lenger blir flau av slikt.
Vi går i tog fra samlingsstedet til Stadion. Noen fyrer opp bluss, og det er sang og god stemning. En får tilsnakk for å ikke stemme i på «Syng med hvis du elsker Brann». Det viser seg snart at Fredrikstad sine skjerf også er røde og hvite. Ellers er det gemyttlig frem til vi ankommer bortefeltet. Her har vaktene tydeligvis bestemt seg for at det skal sjekkes ekstra godt. Uheldigvis havner vi i feil kø, og blir kroppsvisitert av en middelaldrende herremann med måne, fremfor den yngre brunetten.
Inne på Stadion er stemningen allerede god. 1500 tilreisende har kjøpt billetter på bortefeltet, og det er full kvote. Vi beveger oss opp mot toppen av tribunen, og husker tilbake på en mørk høstkveld for fire år siden da vi stod på samme sted og så Brann ta et langt skritt mot seriegullet. I overtroens ånd forsøker vi å finne de samme plassene, og håper på en reprise.
Det synges høyt allerede før kampstart, og det tar på for oss som sliter med sår hals (til tross for at vi forsøkte å rense strupen med Jäger tidligere). Stadion er fullsatt når lagene marsjerer ut på banen, og begge lags supportere bidrar til en god atmosfære. Første omgang er preget av kriging, nervøsitet og feilpasninger, og ingen av lagene klarer å få kampen inn i sitt spor. Stemningen på tribunen er likevel god, for som vi minner hverandre på: det sto 0-0 til pause i 2007 også.
Også i 2. omgang står kampen og vipper. Brannfeltet skjelver når Levsijevski redder en kjempesjanse med skulderen. Det er en nervøs stemning, seier betyr alt, taper vi er det et enormt nederlag. Så tar Brann seg sammen. Trykker på, og spillet sitter bedre. Supporterne er med, og løfter laget fremover. Når Guastvino sender et skudd via en motspiller. Ballen går i en bue, men ingen ser helt utgangen på skudet. Tiden står stille.
Så eksploderer det. Det brøles, det skrikes, det hoppes og det rables totalt. Klemmer deles ut til kjente og ukjente. Folk forsvinner nedover tribunen, og reddes av bølgebryteren to rader foran. Det svartner et sekund, gleden og smerten etter anstrengelsen slår seg sammen og presser mot innsidet av skallen så det kjennes ut som om hodet skal sprenge. Men det gjør ingenting, for vi er på vei til Ullevaal, og gullet skal hem!
De neste ti minuttene er en påkjennelse. Ønsket om finale er så sterkt at det blir livsfarlig hver gang Fredrikstad har ballen over midtbanen. Rundt oss bites det negler. Halve snusboksen er puttet under leppen i et forsøk på å roe nervene. Helt til Kim Ojo blir veltet, men sender ballen opp i krysset. Det bryter ut krig på tribunen. Galskapen er total, og folk ramler i bakken, hopper på ryggen til de på raden foran og klemmer luften ut av sidemannen.
Når dommeren blåser kampen av kan vi endelig slippe jubelen løs, og la opplevelsen synke inn. Spillerne er like galne som supporterne. Bestemor på 70 tre rader foran holder skjerfet over hodet og synger med på «Byen e Bergen». Etter kampen får til og med Dag Frode Algerøy et varmt håndtrykk. Klovnestreker og produktifisering er glemt for et liten stund. Klemmer deles ut til alle rundt. Selv om ingen av oss har stemme igjen synges det hele veien tilbake til hotellet.
Det er ingen tvil om at kvelden skal feires. Kampen var en 90 minutter lang intervalløkt, men aldri har jeg vært så sliten, og samtidig så glad. Heldigvis er det pølsefest på 7-eleven, så vi får i oss en matbit. Etter et lite pitstop på hotellet for å få i oss noe styrkende for halsen stikker vi innom puben der supporterne har samlet seg. De har kun Borg på tapp, men i dag er det helt greit. Vi får gratulasjoner fra noen sarpsborgsupportere. De lokale har tydeligvis tatt en tidlig kveld, for de ser vi lite til.
Neste stoppested er puben Katti, der bekjente har samlet seg. Vi prøver å finne stedet ut i fra en særdeles mangelfull veibeskrivelse. Det viser seg tilslutt at Katti er hotellpuben som ligger to etasjer under rommene våre. At ølprisene er alt annet enn studentvennlige betyr lite i dag. Det skåles for Bergen og Brann, og mimres om cupfinalen for syv år siden.
Turen går videre ut i Fredrikstadnatten. Når himmelen åpner seg løper vi inn på nærmeste pub, som viser seg å være Fredrikstads svar på Fotballpuben. Plutselig var ikke regnet så gale lenger. Onsdag er tydeligvis ingen stor utedag i Fredrikstad. Når en av oss får et et absolutt motståelig dansetilbud fra en lokal, middelaldrende dame tar vi det som et tegn på at det er på tide å finne puten.
Heldigvis er det ikke utsjekk fra hotellet før kl 12 neste morgen. Smilene er på plass tross en dundrende hodepine. Verken manglende kaffe på flybussen eller BAs pinlige «Kim Kong»-overskrift kan ta fra oss humøret. Heller ikke at vi nok en gang glemmer å velge taxi med fastpris.
For vi skal vinne finalen! For vi skal spille finalen!
Knuste drømmer og middelmådighet på bergensk
Nok en dagen derpå. Nok en dag der man er bitter, forbannet, skuffet, irritert og galgenhumoristisk. En skulle tro at man som bergensk fotballsupporter ble herdet, men det svir hver gang. Og dette er en av de verste jeg har opplevd. Det er ikke hver dag man sitter 16 timer på buss for å se laget sitt bli pisset på og rævkjørt av en gjeng amatører som er på vei ned til nivå tre av norsk herrefotball.
Brann spiller ræv mot drittlag etter drittlag på bortebane. Haugesund, Hønefoss og Sandnes Ulf har alle hatt gleden av å spille mot et Brannlag i førstegir eller revers. Og nå i går var det Hødd som vant på walkover. Det er trolig bare Brann i Nord-Europa som ikke klarer å mønstre lag i en semifinale når de har tilnærmet skadefri tropp. At det står om både cupmedaljer og europacupspill virket ikke å ha motiverende effekt på noen av de involverte i rødt. Litt som sist vi møtte et sunnmørsk lag i cupen. Total kollaps.
Brann er et middelmådig lag. Det blir verken medaljer eller nedrykk i år heller. 2012 blir enda en mellomsesong (noe vi visstnok må forvente de to neste sesongene også). Men vi er ikke middelmådig på en normal måte. Vi slår Rosenborg, Molde og Strømsgodset, men taper for lag som aldri burde vært i Tippeligaen (og ett lag som ikke er i Tippeligaen). Vi vinner mot Norges beste lag på søndag, og får bank av Møre og Romsdals tredje (eller fjerde) beste lag på torsdag. Brann er middelmådige på en måte som passer godt til det bergenske lynnet. Høye topper og lave daler. Himmel og helvete. Det er aldri «helt greit». Vi spiller aldri uavgjort. Vi ryker ikke i fjerde runde i cupen. Enten ryker vi mot Fyllingen, eller så kommer vi så langt at man må bestille fly og hotell til Oslo.
Syv kamper igjen av sesongen. Det blir ganske sikkert ikke medalje. Det blir ganske sikkert ikke Europa i 2013. Vi burde egentlig bare slutte nå. Få oss en lang pause frem til neste sesong, som sannsynligvis blir en like stor prøvelse.
Dessverre har vi togbilletter til Drammen på søndag.
Twitter: @StoltOgKry / @bemastberg
Gi oss en skikkelig ungdomssatsing, eller dra til helvete
Vi begynner å nærme oss slutten av en sesong som har inneholdt det meste. Nedrykksangst, medaljeambisjoner og cuphåp. Nå er vi gode outsidere til en topp tre-plassering i serien, samtidig som at vi er de største favorittene til å delta i cupfinalen. Brann banker alle hjemme nå, og det gjør vi med stil.
Gode resultater til tross, Brann er ved en helvetes vanskelig korsvei. For bak disse resultatene, som utvilsomt er skapt av Skarsfjord og Walstad sine evner til å hente de rette spillerne, lurer en unik generasjon av unge bergensere som trenger spilletid.
Det har allerede blitt demonstrert av Bård Finne, som nølte lenge med å signere proffkontrakt. Brann har et dårlig rykte på seg når det gjelder ungdomssatsing. Nå ser vi det igjen. Kristoffer Barmen har fått kontraktstilbud, men drøyer med å skrive under. Det er flere klubber interessert. Barmen vet, som de fleste i Bergen, at Brann er trege med å gi ungdommene sjansen. Han har opplevd det selv. Selvsagt nøler han.
Til neste år bør alle hans bekymringer vedrørende Branns ungdomssatsing være en saga blott. I hvert fall hvis gjengen nede i Idrettsveien har noenlunde kontroll på det de driver med.
I vinter kommer vi sannsynligvis til å miste et par nøkkelspillere. Både Zsolt og Ojo har mer enn signalisert at de ikke er interessert i flere sesonger i Bergen. Disse må erstattes, på et vis eller et annet.
Sportsklubben møter også mange vanskelige valg når det gjelder hvordan man skal bygge opp troppen. Vi har den beste generasjonen bergensere på tiår, med en rekke unge spillere som er både klare for – og utålmodige med – å få prege Tippeligaen. Samtidig har vi en tropp med mange dyktige og spillesugne spillere i sin beste alder, som neppe kommer til å godta benkesliting.
Dette er dessverre to grupper som har motstridende interesser, slik det er i dagens Brann.
De nærmeste månedene, i høst og i vinter må man derfor ta en bevisst beslutning i Sportsklubben Brann. Det holder ikke lenger med fine ord. Nå har vi flere lokale spillere som virkelig har potensial til å slå gjennom som fotballspillere på det øverste nivået. Nå har vi, for første gang på veldig lenge, muligheten å velge lokale ungdommer foran halvgamle østlendinger og utlendinger, uten å nødvendigvis svekke det sportslige aspektet vesentlig.
Dette er en mulighet Brann er nødt til å gripe. Ikke bare er det lønnsomt å utvikle egne spillere for å eventuelt selge dem senere, men det vil bety mye for engasjementet i byen å få frem noen lokale helter.
Vi må satse på ungdommene våre. Vi har ikke råd til annet.
stoltogkry 